Den debatten som drives i Sverige rundt kameraovervåking samt den lovstiftingen vi har er basert på relativt løse grunner, ifølge forskerne Markus Lahtinen og Benjamin Weaver. De konstaterer også at mange sakkyndige mener at det etter innføringen av den oppdaterte (svenske) kameraovervåkingsloven i 2013 har blitt vanskeligere å få tillatelse til allmenn kameraovervåking.

– Det har spesielt blitt vanskelig å få tillatelse til kontinuerlig opptak av videomateriale, sier Markus Lahtinen, som sammen med kollegaen Benjamin Weaver mener at avveiningen ifølge den det såkalte overvekts prinsippet baseres på en, av myndighetene forutfattet tese, eller ”abstraksjon” som de kaller det i sin tekst.

– Hensikten med overvekts prinsippet er å balansere kameraovervåkingens potensielle samfunnsnytte mot effektene av den enkeltes personvern. Men ifølge den praksis som i dag tilpasses ved bedømming av konsesjon er at forekomsten av kameraer i seg er en invasjon av privatlivet. Vektskålen er altså nedtynget allerede fra starten uansett om videomaterialet brukes eller ikke, forklarer Benjamin Weaver.

– For at tillatelse til kamera skal kunne gis kreves derfor ofte en ekstraordinær nytteverdi som skal bevises av den som søker tillatelse.

Myndighetsmantra

En annen interessant iakttakelse fra de to Lund-forskerne er at myndighetene – som praksis for antatt nytteverdi av kameraovervåking – bruker tidligere forskning på området og at konklusjonen fra disse studiene er at kameraovervåking ikke forebygger kriminalitet.

– Dette har blitt noe av et mantra for svenske tilstandsmyndigheter.

Politisk motivert forskning

I sin tekst ”Kameraovervåkingens effekter – hva vi vet og ikke vet” har Markus Lahtinen og Benjamin Weaver forsøkt å bidra til en nyansering av bildet av hva forskningen rundt kameraovervåkingens effekter faktisk viser og ikke viser.

– Oppfatningen om at kameraovervåking ikke fungerer baserer seg på en forenklet og selektiv rapportering av resultatene fra en ofte underliggende politisk motivert forskning fra Storbritannia, som gjennom sine storskala statsfinansierte CCTV-satsninger de siste 20 årene utgjør en helt unik kontekst, sier Markus Lahtinen, som mener at forskningen er ensidig fokusert på erfaringer fra kameraovervåking i bykjerner, der kriminalitet ofte begås under påvirkning av alkohol eller narkotika.

– I Sverige finnes kun et fåtall slike overvåkingssystem installert, og da i spesielt kriminelt utsatte miljøer i storbyene.

Ingen relevant forskning

I Lahtinens og Weavers rapport nevnes også parkeringsplasser som et godt representert miljø i utførte studier. Der har kameraovervåking vist seg å ha en tydelig preventiv effekt, noe som bør mane til ettertanke.

– Ingen relevant forskning har blitt gjort på effektene av kameraovervåking på allmenn plass, slik det vanligvis drives i Sverige, og da mener man kamera som overvåker butikker, kontorer, kjøpesentre, arenaer og skoler. Derfor synes vi at man skal være restriktiv med påstander om at kameraovervåking ikke fungerer kriminalitetsforebyggende i disse miljøene, forklarer Benjamin Weaver.

Bortglemt kriminalitetsoppklaring

Forfatterne mener også at det savnes forskning på nesten alt rundt andre effekter av kameraovervåking enn kriminalitetsforebygging.

– Dette smale fokus er en arv fra Storbritannia, der kriminalitetsforebygging var et uttalt politisk mål med de skattefinansierte satsningene på kameraovervåking, sier Marcus Lahtinen.

– Dokumentasjon av kriminalitet som kan lede til oppklaring av kriminalitet har alltid vært en av hovedårsakene med kameraovervåking, og mange undersøkelser viser at det er denne samfunnsnytten om allmennheten verdsetter høyest, mener han videre.

Kan bli enda mer effektivt

På tross av mangelen på relevant forskning når det gjelder kameraenes effekt på kriminalitetsoppklaring finnes det allikevel studier som klart indikerer at kameraovervåking har vært et viktig hjelpemiddel for politi og rettsvesen, ikke minst som et ressurs sparende instrument. Og denne effekten skulle kunne forsterkes ytterligere dersom politiets rutiner og prosesser i forbindelse med håndtering av bildemateriale ble organisert bedre, hevder Markus og Benjamin.

– Det finnes eksempel hvor dette er gjort, og der resultatene på kriminalitetsoppklaringen har blitt vesentlig bedre, sier Benjamin Weaver.

EU-synet på trussel mot personvern

De to Lund-forskerne har også sammenlignet den svenske rettspraksis på dette området, med det som er utviklet på EU-nivå.

– Europadomstolens veiledende dommer viser at det er spredningen av bildemateriale fra ett overvåkingssystem som utgjør en trussel mot personvernet, snarere enn kamerasystemet i seg, sier Markus Lahtinen.

– Svensk praksis utgår fra at en krenking av personvernet automatisk skjer i det øyeblikket et kamera installeres på en allmenn plass, uansett om noen gransker bildematerialet eller ikke.

Behov av relevant forskning

Interessant i denne sammenhengen er at denne bestemte definisjon av den personlige integriteten stemmer dårlig overens med det som gjaldt ved innføringen av Ipred- og FRA-lovstiftingen, hvor personvernet ikke ble ansett å veie spesielt tungt i forhold til opphavsinteressene, noe forfatterne gjør oppmerksom på i sin tekst.

– Den eksisterende situasjonen, hvor man støtter seg på den britiske forskningen, betyr at politikere og myndigheter i stor grad gjør avveininger og baserer sine beslutninger på en smal – eller rett og slett feilaktig grunn, sier Benjamin Weaver.

– Derfor behøves det ny og relevant forskning som evaluerer flere effekter og som går ut ifra flere bruksområder for kameraovervåking i typiske (svenske) kontekster. Slik forskning bør være flervitenskaplig og inkludere flere tilnærminger på forskning som et tillegg til de kvantitative og statistiske metoder som dominerer i dag, oppsummerer Markus Lahtinen avslutningsvis.