I kronikken skriver Cecilie Daae:

- Forsvaret er avhengig av støtte fra det sivile samfunn for å kunne forsvare landet vårt. De to prosentene av BNP som Nato forventer at vi bruker på forsvar, bør derfor også kunne innbefatte tiltak som bygger sivil motstandskraft og utholdenhet.

- I DSB’s innspill til landmaktutredningen understrekes behovet for å legge et bredt risiko- og sårbarhetsbilde til grunn for videreutvikling av totalforsvaret.

- Trusselbildet blir stadig mer sammensatt og uoversiktlig. Sivile og militære problemstillinger går over i hverandre. En motstander opptrer ikke nødvendigvis i uniform, men bruker et sett av ulike virkemidler for å teste eller svekke en motpart; dataangrep mot viktige sivile samfunnsfunksjoner, bevisst spredning av feilinformasjon eller påvirkning av politiske prosesser. Dette er trusler mot samfunnets interesser som ikke kan møtes med motmakt av den karakter som Forsvaret har i dag.

- Dette utfordrer vår forståelse av begrepet forsvarsevne. På Nato-toppmøtet i Warszawa i juli i fjor ble det besluttet å bygge sterkere grad av motstandsdyktighet hos sivile myndigheter og foretak. Nato’s militære forsvarsevne er blitt stadig mer avhengig av sivile aktører for å drive militære operasjoner. Mye av logistikken som støtter opp under militære operasjoner er nå satt ut til kommersielle selskaper.

- Nato forventer at medlemsnasjonene bruker minst to prosent av BNP på forsvar, definert som militære kapasiteter. I dagens virkelighet vil jeg påstå at denne snevre definisjonen av forsvarsevne er noe foreldet. Det må derfor diskuteres om vi i de to prosentene også bør kunne regne inn tiltak som bygger motstandskraft i sivil sektor, og som dermed bidrar til økt forsvarsevne. I den sammenheng er det interessant å registrere at både toprosent-forventningen og vedtaket om styrket motstandsdyktighet i sivil sektor er forankret i artikkel 3 i Atlanterhavspakten, som sier at partene enkeltvis og i fellesskap skal opprettholde og utvikle sin individuelle og felles evne til å motstå væpnet angrep. I arbeidet med å styrke motstandsdyktighet innen sivil beredskap viser Nato selv til artikkel tre i ulike sammenhenger.

- Norges forsvarsevne er summen av sivile og militære ressurser som trekker i lag i et totalforsvar. Godt sivilt-militært samarbeid fordrer at Forsvaret er bevisst sine behov for sivil støtte, og at sivile aktører evner å levere. For å få til det må vi bygge utholdenhet og motstandskraft i det sivile samfunnet, offentlig som privat, lokalt som sentralt. Derfor er det god forsvarspolitikk å allokere ressurser til sivil samfunnssikkerhet og beredskap.